Til § 1 (formål)

Paragrafen viderefører svalbardmiljøloven (lov om miljøvern på Svalbard av 15. juni 2001 nr. 79) § 24, som angir det overordnede prinsipp for forvaltning av flora og fauna på Svalbard. Svalbardmiljøloven lovfester fredningsprinsippet for flora og fauna på Svalbard, og forskriften åpner for en begrenset høsting innenfor lovens rammer. Forskriften har som formål å bidra til å sikre villmarksnaturen på Svalbard for fremtidige generasjoner gjennom forvaltningen av fauna.

Formålbestemmelsen er grunnleggende for tolkningen av de øvrige bestemmelser i forskriften og særlig for praktiseringen av det forvaltningsskjønn (fullmakter) som de andre paragrafene i forskriften inneholder.

Til § 2 (virkeområde)

Forskriftens saklige virkeområde er i henhold til paragrafens første ledd høsting, og sanking av egg og dun, av vill fauna. Forskriften omfatter all fauna med unntak av saltvannsfisk, krepsdyr og sjøpattedyr som ikke er stedegne på Svalbard. De sjøpattedyr som i all hovedsak er hjemmehørende på Svalbard og anses som stedegne er hvithval, hvalross, svalbardsteinkobbe, ringsel og storkobbe. Avgrensingen mot saltvannsfisk, krepsdyr og sjøpattedyr som ikke er stedegne på Svalbard er i tråd med svalbardmiljølovens avgrensing mot disse artene, jf. lovens § 23.

Annet ledd angir forskriftens stedlige virkeområde til Svalbards landområder med sjøområdet ut til territorialgrensen, jf. svalbardmiljøloven § 2. Svalbards landområder omfatter alle øyer, holmer og skjær mellom 10 og 35 grader østlig lengde og 74 og 81 grader nordlig bredde, jf. svalbardloven (lov om Svalbard av 17. juli 1925 nr. 11) § 1 annet ledd. Dette inkluderer blant annet Spitsbergen, Nordaustlandet, Barentsøya, Edgeøya, Prins Karls Forland, Kong Karls Land, Kvitøya, Hopen og Bjørnøya.

Territorialgrensen – yttergrensen for sjøterritoriet – går 12 nautiske mil fra grunnlinjene, jf. lov 27. juni 2003 nr. 57 om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone.

Til § 3 (definisjoner)

Paragrafen definerer sentrale begreper som benyttes i forskriften.

Bokstav a definerer fastboende som person som på tidspunkt for søknad om tillatelse og under utøvelse av høsting er gyldig innført i befolkningsregisteret for Svalbard, jf. forskrift 4. februar 1994 nr. 111 om register over befolkningen på Svalbard. I medhold av befolkningsregisterforskriften § 2 tredje ledd vil personer som er innført i befolkningsregisteret, men som f.eks. avtjener militærtjeneste eller som er under utdanning, regnes som fastboende, til tross for at de for tiden ikke oppholder seg på Svalbard.

Definisjonen av høsting i bokstav b er gjentatt fra svalbardmiljøloven § 3 bokstav c, hvor høsting er et artsnøytralt samlebegrep for jakt, fangst og fiske.

Svalbardmiljøloven skiller mellom høsting og sanking. Sanking av egg og dun omfattes ikke av lovens generelle høstingsbegrep.

Definisjonen av fauna i bokstav c er hentet fra svalbardmiljøloven § 3 bokstav e. Ut fra sammenhengen i økosystemet er begrepet gitt en vid betydning, slik at det også omfatter encellede organismer. Faunabegrepet er vesentlig videre enn begrepet vilt etter viltforskriften (forskrift av 24. mai 1996 nr. 516 om forvaltning av vilt på Svalbard) § 2, sjøpattedyrforskriften (forskrift av 11. august 1978 nr. 3765 om forvaltning av vilt og ferskvannsfisk på Svalbard og Jan Mayen) § 2 eller viltloven (lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet ) § 2, idet ingen av dem omfatter for eksempel insekter eller fisk og annen marin fauna (likevel slik at sjøpattedyr omfattes av viltbegrepet i 1978-forskriften).

Fauna omfatter kun de arter som lever naturlig i vill tilstand på Svalbard. Det dekker imidlertid en innført art som kan sies å ha etablert seg, uansett om det er tale om en levedyktig bestand på sikt (for eksempel smågnagere i bosettingene). Hunder og andre husdyr faller utenfor begrepet slik det er brukt her.

Bokstav d definerer sjøpattedyr. Med sjøpattedyr menes alle arter av sel og hval som er stedegne på Svalbard, jf. merknaden til forskriftens § 2. Isbjørn omfattes ikke av definisjonen av sjøpattedyr i forskriften. De arter som ikke omfattes av forskriften er særskilt unntatt fra det saklige virkeområde i forskriftens § 2, første ledd.

Definisjonen av vassdrag i bokstav e er i hovedsak videreført fra forskrift 31. januar 1997 nr. 101 om forvaltning av røye og ferskvannsorganismer på Svalbard, og videreført i de nyere røyeforskriftene. Med vassdrag menes innsjø, vann, tjern, elv, elvearm, bekk eller kanal. Ferskvannslaguner og strengsjøer regnes også som vassdrag. Definisjonen av vassdrag omfatter etter dette ikke de store lagunene med brakkvann, men fiske på slike steder vil på samme måte som øvrig fiske være regulert av høstingsforskriftens regler (bl.a. § 23 mv.).

Definisjonen av anadrom laksefisk i bokstav f ble tatt inn i forskriften ved forskrift 28. juli 2008 nr. 922 om endring i forskrift om høsting på Svalbard.

Til § 4 (forvaltningsmyndighet)

Forskriftens saklige virkeområde omfatter arter innenfor flere departementers myndighetsområde. Bestemmelsen angir forvaltningsmyndighetene for høsting på Svalbard. For alle arter, med unntak av sjøpattedyr, er forvaltningsmyndighet etter forskriften Klima- og miljødepartementet, Miljødirektoratet og Sysselmesteren på Svalbard. Sjøpattedyrene er fiskerimyndighetenes ansvarsområde, og når det gjelder forvaltning av disse etter forskriften er Nærings- og fiskeridepartementet, Fiskeridirektoratet og Sysselmesteren på Svalbard forvaltningsmyndighet.

Til § 5 (fredningsprinsippet)

Fredningsprinsippet innebærer at all fauna på Svalbard med egg, reir og bo er fredet, og at høsting og sanking kun kan skje etter reglene i denne forskriften. Prinsippet er gjentatt fra svalbardmiljøloven § 25. Svalbardmiljølovens prinsipp om at høsting ikke skal påvirke bestandenes sammensetning og utvikling nevneverdig, jf. lovens § 31 siste ledd, er inntatt. Dette prinsippet legger føringer for i hvor stor grad høsting kan tillates på Svalbard.

Til § 6 (human høsting og sanking)

Bestemmelsen er en videreføring av viltforskriften § 15 om human jakt. Bestemmelsen er gjort generell og omfatter nå all form for høsting og sanking.

Kravet om human høsting og sanking innebærer at selve utøvelsen må være aktsom. Det kreves ikke at høstingen/sankingen faktisk medfører skade eller lidelse for at den skal rammes av bestemmelsen.

Til § 7 (høstbare pattedyr, fuglearter, røye og annen anadrom laksefisk)

Svalbardmiljøloven lovfester fredningsprinsippet for all flora og fauna i svalbardmiljøloven § 25. Paragrafen her åpner for at det kan skje en begrenset høsting på visse arter i form av jakt, fangst og fiske.

Overordnete prinsipper for høsting på Svalbard er at artene skal gis anledning til å utvikle seg mest mulig upåvirket av menneskelig virksomhet, og at artenes naturlige produktivitet og mangfold skal bevares. Derfor tillates kun en begrenset høsting av de arter hvor høstingen ikke påvirker bestandenes sammensetning og utvikling nevneverdig, jf. svalbardmiljøloven § 31 siste ledd.

Paragrafen åpner for høsting og angir høstingstiden for de enkelte arter.

Bestemmelsens første ledd om jakt er i all hovedsak en videreføring av forskrift av 26. mai 1997 nr. 531 om jaktbare arter og jakttidsrammer på Svalbard og Jan Mayen, forskrift av 18. juni 1997 nr. 623 om alminnelige jakttider på Svalbard for jaktsesongene fra 1. mai 1997 til og med 30. april 2002 og forskrift av 11. august 1978 nr. 3765 om forvaltning av vilt og ferskvannsfisk på Svalbard og Jan Mayen.

Adgangen til å jakte på fjellrev, svalbardrein, svalbardrype, kortnebbgås, havhest, teist, ringsel og storkobbe videreføres. Jakttidene for disse artene videreføres med unntak av jakttiden for ringsel, storkobbe og svalbardrein som ble endret i 2008.

Bestemmelsens annet ledd om fangst er en videreføring av forskrift 18. juni 1997 nr. 622 om jakt- og fangstutøvelse på Svalbard § 23, som åpnet for fangst av fjellrev. Tidsperioden for når fangst er tillatt ble tatt inn da forskriften ble endret i 2008. Nærmere bestemmelser om redskaper og utøvelse av fangsten er gitt i kapittel VII.

Bestemmelsens tredje ledd om åpning for fiske etter røye og annen anadrom laksefisk i sjø, bestemte vassdrag og sjøområder ble tatt inn i forskriften da den ble endret i 2008. Årsaken til at man ikke har en generell åpning for fiske av røye skyldes lite kunnskap om røyebestandene. Sysselmesteren fastsetter årlige røyeforskrifter med kvoter. Fiske må følge bestemmelsene i § 11 og kapittel V.

Til § 8 (egg- og dunsanking)

Egg- og dunsanking var tidligere regulert i viltforskriftens § 9. Etter denne bestemmelsen kunne dunsanking foregå fritt utenom verneområdene i perioden fra og med 16. august til og med 31. oktober. Fredningsprinsippet innebærer at det er nødvendig å åpne spesielt også for egg- og dunsanking.

Sysselmesteren er i bestemmelsen gitt hjemmel til å gi tillatelse til dunsanking fra ærfugl, hvitkinngås og kortnebbgås, og til eggsanking fra ærfugl, polarmåke og svartbak. All egg- og dunsanking krever særskilt tillatelse i det enkelte tilfelle.

Til § 8a (prøvefiske)

Anledning for Sysselmesteren til selv å foreta eller gi tillatelse til prøvefiske i spesifikke vassdrag etter røye og annen anadrom laksefisk for å foreta kunnskapsinnhenting ble tatt inn i forskriften ved en forskriftsendring i 2008. Prøvefiske kan bare skje dersom det ikke kan påvirke bestandens sammensetning og utvikling nevneverdig.

Til § 9 (jakt-, fangst- og fiskekort)

Som vilkår for all høsting på Svalbard kreves at man løser kort for jakt, fangst eller fiske. Kravet om å løse kort fremgår også av svalbardmiljøloven § 32 annet ledd, og tidligere av § 1 i forskrift om jakt- og fangstutøvelse og § 13 i røyeforskriften fra 1997. Kortet angir hvilke arter man har rett til å høste, eventuell kvotebegrensning som er fastsatt i medhold av § 10, hvilket tidsrom og i hvilke områder høstingen kan foregå.

Kortet vil gjelde for et nærmere angitt tidsrom, og fristen for rapportering er knyttet opp mot kortets gyldighetstid, jf. § 12. Det skal betales en avgift ved løsning av kort for jakt, fangst eller fiske, når avgiftssats er fastsatt av departementet, jf. § 35. Salg av kort og innkreving av avgift administreres av Sysselmesteren.

Kortet skal medbringes under høsting slik at det skal kunne kontrolleres at den som driver høsting har løst kort.

Til § 10 (kvoter og områdebegrensning)

Sysselmesteren gis en generell hjemmel til å fastsette kvoter for felling og fangst, og til å begrense høsting i visse områder. Kvotene skal fastsettes ved forskrift.

Slike kvoter er særlig aktuelle for jakt, og det kan fastsettes ulike kvoter for fastboende og for tilreisende til Svalbard. Kvotene kan fastsettes for flere år, men når det gjelder felling av svalbardrein skal det fastsettes årlig kvote.

Til § 11 (høsting forbeholdt fastboende)

Det følger av svalbardmiljøloven § 32 at enhver har rett til å høste fauna og sanke egg og dun i samsvar med lovens regler. For enkelte arter kan høsting forbeholdes fastboende, jf. lovens § 32 tredje ledd.

Bestemmelsen her forbeholder jakt på svalbardrein, jakt og fangst på fjellrev, samt fiske etter røye eller annen anadrom laksefisk med garn for fastboende på Svalbard. Når det gjelder garnfiske etter røye er dette en videreføring av røyeforskriften fra 1997 § 12 om tillatelse til fiske. For felling av svalbardrein fulgte dette tidligere av § 18 i forskrift om jakt- og fangstutøvelse på Svalbard.

Jakt på svalbardrein, jakt og fangst på fjellrev, samt garnfiske etter røye og annen anadrom laksefisk krever dessuten særskilt tillatelse fra Sysselmesteren. Dette gjelder i tillegg til kravet om løsning av kort, men tillatelsen kan tas inn som del av jakt-, fangst- eller fiskekortet. Tillatelsen er personlig og skal gjelde for et nærmere angitt område og tidsrom. Vilkår om utøvelse av jakten, fangsten eller fisket kan stilles i den enkelte tillatelse.

Når det gjelder tildeling av fellingstillatelse for svalbardrein er det gitt egne regler i kapittel VIII.

Til § 12 (rapporteringsplikt)

Tilsvarende bestemmelser om rapporteringsplikt fremgikk tidligere av røyeforskriften fra 1997 § 18 og forskrift om jakt- og fangstutøvelse § 2.

Det er rapporteringsplikt for all høsting og for sanking av egg.

Fristen for rapportering er knyttet opp mot gyldighetstiden for jakt-, fangst- og fiskekortet, da høstingstiden for de ulike arter har ulik sluttdato. Rapporteringsfristen er 10 dager etter utløpet av kortets gyldighetstid. Tilsvarende frist gjelder også på fastlandet. Sysselmesteren kan i særlige tilfelle sette en annen rapporteringsfrist i høstingstillatelsen. Ved manglende rapportering kan Sysselmesteren nekte tillatelse til jakt og fiske kommende sesong.

Til § 13 (data til vitenskap og forvaltning)

Bestemmelsen er en videreføring av viltforskriften § 27, men omfatter nå all form for høsting og sanking.

Sysselmesteren kan i medhold av paragrafen gi enhver som høster eller sanker på Svalbard pålegg om å gi opplysninger om byttet eller pålegg om å avgi byttet, eller deler av det, til vitenskapelige formål. Dersom avgivelsen omfatter store deler av byttet kan Sysselmesteren bestemme at det skal ytes vederlag for avgivelsen. Ved manglende rapportering kan Sysselmesteren nekte tillatelse til jakt og fiske kommende sesong.

Til § 14 (aldersgrense for jakt og fangst)

Bestemmelsen er en videreføring av viltforskriften § 16.

Aldersgrensen for jakt og fangst er 16 år, med unntak av jakt på svalbardrein og sjøpattedyr, hvor man må være fylt 18 år.

I tråd med gjennomførte endringer på fastlandet er aldersgrensen for å delta i jakt på fjellrev, fuglevilt og fangst i opplæringsøyemed senket til det kalenderåret vedkommende fyller 14 år, med tilsvarende rett til å delta i opplæringsjakt på svalbardrein og sjøpattedyr fra det kalenderåret vedkommende fyller 16 år.

For å delta i jakt og fangst i opplæringsøyemed kreves det at man har samtykke fra foreldre/foresatte og at man er under forsvarlig tilsyn av jeger som minst har fylt 20 år og som har utøvd jakt og fangst i minst 3 sesonger.

Til § 15 (krav om jegerprøve)

Bestemmelsen er en videreføring av § 1 i forskrift om jegerprøve på Svalbard.

Krav om jegerprøve er et vilkår for å drive jakt og fangst på Svalbard, og er derfor tatt inn i et eget kapittel om særskilte vilkår for jakt og fangst.

Kravet om jegerprøve gjelder ikke for personer som fra før er registrert i Norsk jegerregister. Det vil derfor i praksis kun være de som skal utøve jakt og fangst for første gang som må avlegge jegerprøven på Svalbard. Tilsvarende er personer som oppfyller vilkårene for å drive tilsvarende jakt i sitt bostedsland, fritatt fra kravet om jegerprøve.

Til § 16 (krav om skyteprøve)

Bestemmelsen er en videreføring av § 12 i forskrift om jakt- og fangstutøvelse på Svalbard.

Bestemmelsen oppstiller krav om å avlegge skyteprøve for å kunne drive jakt på svalbardrein og sjøpattedyr. Skyteprøven må avlegges årlig etter reglene i forskriftens § 20. Prøven er gyldig i ett år etter at den er avlagt. Tilsvarende som for jegerprøven kan jegere fritas for krav om skyteprøve dersom de tilfredsstiller kriteriene for storviltjakt i sitt bostedsland.

Til § 16a (merkeplikt for fjellrev)

Fjellrev jaktet eller fanget på Svalbard skal merkes og registreres i det sentrale dataregisteret opprettet av Miljødirektoratet. Bestemmelsen ble tatt inn i forskriften i 2008.

Til § 17 (aldersgrense for jegerprøve)

Bestemmelsen er en videreføring av § 1 annet og tredje ledd i forskrift om jegerprøve på Svalbard.

Jegerprøven kan avlegges fra og med det kalenderåret jegerprøvekandidaten fyller 14 år. Personer under 16 år trenger ikke avlegge jegerprøven før deltakelse i opplæringsjakt som skjer i samsvar med bestemmelsene i § 14. Sysselmesteren kan etter søknad gi personer over 16 år inntil ett års utsettelse med å ta det obligatoriske kurset.

Til § 18 (gjennomføring av jegerprøve, kursavgift m.m.)

Bestemmelsen er en videreføring av forskrift om jegerprøve § 2, § 3, § 4, § 5 og § 6. Innholdet er noe forenklet i tråd med endringer på fastlandet.

Jegerprøven består av et praktisk kurs og en elektronisk eksamen. Miljødirektoratet bestemmer hvem som skal arrangere praktisk kurs og elektronisk eksamen.

Det skal betales en avgift for avleggelse av teoretisk eksamen, når avgiftssats er fastsatt av departementet, jf. § 35.

Det praktiske kurset skal følge et opplegg godkjent av Miljødirektoratet. Kurset skal være på 30 timer fordelt over 9 samlinger. Dette er i tråd med forskrift 22. mars 2002 nr. 313 om utøvelse av jakt, felling og fangst.

Bestemmelsen i lov av 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon § 29 innebærer at det kreves samtykke fra den som har forelderansvaret for at personer under 18 år skal kunne gjennomføre praktisk kurs. Bestemmelsen oppstiller forbud mot å overlate skytevåpen, våpendeler eller ammunisjon til personer under 18 år uten særskilt samtykke. Dersom bruken er kortvarig og skjer under forsvarlig tilsyn kan slikt samtykke gis av den som har forelderansvaret.

Til § 19 (ny jegerprøve ved tap av retten til å utøve jakt og fangst)

Paragrafen omhandler etter endringene i 2013 ikke lenger bevis for avlagt jegerprøve og rapport til jegerregisteret. Dette er i tråd med ordningen på fastlandet der man har avviklet ordningen med diplomer for fullført obligatorisk kurs og bestått eksamen. Denne informasjonen vil nå framgå av kursbevis og eksamensresultatene går direkte til Jegerregisteret.

Til § 20 (gjennomføring av skyteprøve)

Bestemmelsen er en videreføring av § 13, § 14 og § 15 i kapittel V om skyteprøve i forskrift om jakt- og fangstutøvelse på Svalbard, med tillegg av jakt på sjøpattedyr. Innholdet er forenklet i forhold til tidligere, og tilsvarer bestemmelser om skyteprøve for jakt på storvilt på fastlandet.

Til § 21 (forbud mot bruk av levende agn)

Bestemmelsen er en videreføring av røyeforskriften fra 1997 § 14, og setter forbud mot bruk av levende agn under fiske.

Til § 22 (desinfeksjon av fiskeredskap)

Bestemmelsen oppstiller forbud mot å benytte fiskeredskaper og annet fiskeutstyr som har vært brukt utenfor Svalbard, med mindre fiskeredskapen desinfiseres før fisket. Som fiskeutstyr regnes også for eksempel vadere og båter som brukes i forbindelse med fiske. Kravet om desinfeksjon vil også gjelde for fiskeutstyr som benyttes i forbindelse med prøvefiske/forskning.

Bestemmelsen er en videreføring av røyeforskriften fra 1997 § 16, men er utvidet til å omfatte alt fiskeutstyr. Bestemmelsen er begrunnet i faren for smittespredning og introduksjon av fremmede organismer til Svalbard.

Til § 23 (begrensinger i fisket i grense elv/sjø)

Bestemmelsen regulerer både utøvelse av garnfiske og fiske med stang eller annen håndredskap. I vassdrag åpnet for fiske er det tillatt med garnfiske i nærmere definerte innsjøer, og det oppstilles i tillegg begrensninger ved innløps- og utløpsos. I sjøen gjelder en fredningssone ved elvemunning på 200 meter. Dersom det er nødvendig er Sysselmesteren gitt hjemmel til å fastsette nærmere restriksjoner for alt fiske i grensen elv/sjø.

Definisjonen av vassdrag i § 3 bokstav e avgrenser mot laguner med brakkvann. Mye av garnfisket i sjøen etter sjørøye på Svalbard skjer i disse brakkvannslagunene. Slikt fiske er fortsatt tillatt innenfor rammen av regelverket for øvrig.

Andre ledd oppstiller merkeplikt ved garnfiske, og setter begrensninger for garnenes størrelse og maskevidde.

Til § 23a (forvaltningsplan)

For å fremme en forvaltning av røye på Svalbard slik at naturlig produktivitet, mangfold og leveområder bevares, kan det utarbeides en forvaltningsplan for et vassdrag eller et fiskeområde der det finnes hensiktsmessig. En ev. forvaltningsplan utarbeides av Sysselmesteren med bistand fra brukerene og forskningsmiljø. Bestemmelsen ble tatt inn i forskriften i 2008.

Til § 24 (forbud mot kunstig lys)

Bestemmelsen var en videreføring av viltforskriftens § 17 som regulerer bruk av våpen under jakt. I 2008 ble det tilføyd et forbud mot bruk av utstyr som elektronisk forsterker lyset.

Til § 25 (forbud mot bruk av motorkjøretøy og luftfartøy)

Bestemmelsen er en videreføring av viltforskriftens § 19, og bygger på prinsippene i tilsvarende bestemmelse i viltloven.

Det er forbudt å løsne skudd fra luftfartøy eller motorkjøretøy, eller bruke disse til lokalisering eller forfølgning av fauna eller til avledning av dyrets oppmerksomhet fra jegeren.

Til § 26 (regulering av bruk av motorbåt)

Bestemmelsen er en videreføring av viltforskriftens § 20.

Bestemmelsen gir Sysselmesteren myndighet til å innføre forbud og begrensninger mot bruk av motorbåt til jakt. Forbudet vil kunne omfatte jakt på bestemte arter, eller gis innenfor bestemte områder eller tidsrom.

Til § 27 (generelle våpen- og ammunisjonskrav)

Bestemmelsen er en videreføring av § 3, § 5, § 6 og § 11 i forskrift om jakt- og fangstutøvelse, men med et forenklet innhold.

Det følger av fredningsprinsippet at det positivt må åpnes for jakt på Svalbard. § 27 og § 28 angir hvilke våpen som det er tillatt å bruke på jakt generelt og for de enkelte arter. Alle andre våpen enn de som det positivt er åpnet for vil det være forbudt å bruke på jakt på Svalbard.

Av paragrafen fremgår de generelle våpen- og ammunisjonskrav som gjelder for all bruk av våpen til jakt på Svalbard. Spesielle regler for enkelte arter fremgår av § 28.

Det er kun tillatt å bruke skytevåpen med kruttladning til felling av fauna under jakt. Det er ikke tillatt å bruke selvskudd. Helautomatisk rifle og haglgevær for mer enn to skudd er forbudt. Bestemmelsen oppstiller regler om haglstørrelse og antall skudd som tillates.

Til § 28 (våpen- og ammunisjonskrav for de enkelte arter)

Bestemmelsen er en videreføring av § 7, § 8 og § 10 i forskrift om jakt- og fangstutøvelse, men reglene er forenklet og slått sammen til en bestemmelse.

Til jakt på fugl og fjellrev kan det benyttes både haglgevær og rifle. Det oppstilles i tillegg spesielle krav til ammunisjon for jakt på svalbardrype, kortnebbgås og fjellrev.

Når det gjelder jakt på svalbardrein og sjøpattedyr skal det kun brukes rifle og jaktammunisjon med ekspanderende prosjektil. Også for disse artene oppstilles det krav til ammunisjon.

Til § 28a (jakt på sjøpattedyr)

Ved forskriftsendring i 2008 ble det tatt inn et forbud mot å skyte på sel som oppholder seg i sjøen med unntak for ringsel i perioden 16. august–30. november. Forbudet gjelder ikke forfølgelse av skadeskutt sel. Begrunnelsen for regelen er at det er vanskelig å avlive dyr i sjøen og det vil således være større usikkerhet knyttet til avliving av sel i sjøen enn sel som ligger på fast underlag. Videre vil det være vesentlig vanskeligere å drive ettersøksjakt etter sel som befinner seg i islagte farvann.

Til § 28b (human høsting og sanking)

Ved forskriftsendring i 2008 ble det tatt inn en bestemmelse om at den som under jakt eller forsøk på felling skadeskyter svalbardrein eller sel plikter å gjøre det en kan for å avlive dyret snarest mulig. Vedkommende plikter å forvisse seg om påskutt dyr er truffet eller ikke. Ved reinsjakt plikter jegeren å drive ettersøk ut den dagen dyret ble påskutt. Dersom pliktig ettersøk første dag er uten resultat skal jeger underrette Sysselmesteren eller jaktoppsyn. Jeger kan av Sysselmesteren pålegges å delta i videre ettersøk.

Til § 29 (registrering ved fangstutøvelse)

Bestemmelsen er en videreføring av § 22 i forskrift om jakt- og fangstutøvelse.

Bestemmelsen stiller krav om at alle som vil drive med fangst på forhånd må la seg registrere hos Sysselmesteren med opplysning om type fangst, omfang og område. Bestemmelsen er begrunnet i kontrollhensyn, og gjelder i tillegg til kravet om å løse kort for utøvelse av fangst i § 9.

Til § 30 (tillatte fangstredskaper)

Tillatte fangstredskaper for fjellrev er som tidligere slagfelle og fallem, men Sysselmesteren er gitt en hjemmel til å tillate andre fangstredskaper og fastsette nærmere regler for bruken av disse. Bestemmelsen ble omstrukturert ved forskriftsendring i 2013 uten at det materielle innholdet ble endret.

Til § 31 (bruk av fangstredskaper)

Bestemmelsen er en videreføring av § 24 i forskrift om jakt- og fangstutøvelse.

Det er en plikt for den som driver fangst å innrette fangstredskapen på en slik måte at ikke annet enn fjellrev kan fanges. I tillegg oppstilles forbud mot plassering av fangstredskaper i områder hvor alminnelig ferdsel medfører at det kan oppstå fare for mennesker og husdyr. Fangstredskaper skal merkes, og det skal så vidt mulig føres tilsyn med redskapen hver uke.

Til § 32 (tildeling av fellingstillatelse)

Bestemmelsen er en videreføring av § 17 og § 18 i forskrift om jakt- og fangstutøvelse på Svalbard.

Bestemmelsen regulerer søknad om og tildeling av fellingstillatelse for svalbardrein. Reglene om aldersgrense og at fellingstillatelse kun kan gis til fastboende følger av generelle bestemmelser om høsting i kapittel II.

Det skal betales et gebyr pr. dyr ved tildeling av fellingstillatelse for svalbardrein, når gebyrsats er fastsatt av departementet, jf. § 35. Størrelsen på gebyret vil variere avhengig av om det skal felles kalv eller voksent dyr.

Til § 33 (om fellingstillatelsen)

Bestemmelsen er en videreføring av § 20 og § 21 i forskrift om jakt- og fangstutøvelse.

Bestemmelsen gir nærmere regler om fellingstillatelsen og om utfylling av kontrollkort ved felling av svalbardrein. Fellingstillatelsen som utstedes skal gjelde for en nærmere angitt kategori av dyr, og for hvert dyr som tillates felt skal det medbringes et kontrollkort. Bestemmelsen oppstiller en plikt for jegeren til å følge de direktiver som er trykt på kontrollkortet. Straks jegeren har felt dyr skal han skjære av kontrolldelen og feste den til dyrets nakke. I 2008 ble det tilføyd et krav om at felte dyr eller kjøtt skal være merket med riktig utfylt kontrollkort før transport fra fellingssted starter eller når det etterlates i terrenget over natten.

Til § 34 (straff)

Bestemmelsen viderefører straffebestemmelsen i svalbardmiljøloven § 99.

Strafferammen er bøter eller fengsel inntil ett år. Er det voldt betydelig miljøskade eller fare for det, øker den øvre strafferamme til fengsel i tre år. For øvrig gjelder generalklausulen for miljøkriminalitet i straffeloven § 152b for de alvorligste tilfellene. Er overtredelsen begått av noen som har handlet på vegne av et foretak (selskaper, sammenslutninger, stiftelser, enkeltpersonsforetak, boer eller offentlig virksomhet) kan foretaket alltid straffes med bøter etter straffeloven § 48a § 48b.

Også svalbardmiljølovens øvrige sanksjonsbestemmelser, som f.eks. bestemmelsene om gjenoppretting og erstatning, kan gjøres gjeldende ved overtredelse av forskriftens bestemmelser.

Til § 35 (avgift)

Departementet er gitt hjemmel til å fastsette avgift for løsning av kort for jakt, fangst eller fiske, for fellingstillatelse for svalbardrein og for jegerprøveeksamen.

Det følger av svalbardmiljøloven § 98 at avgiftene som kreves inn vil gå inn i Svalbards miljøvernfond.

Til § 36 (klage)

Bestemmelsen presiserer at enkeltvedtak fattet med hjemmel i denne forskriften kan påklages etter forvaltningslovens regler til overordnet forvaltningsmyndighet. Hvem som er overordnet forvaltningsmyndighet fremgår av forskriftens § 4.

I tråd med forvaltningsloven § 32 første ledd bokstav a sendes klagen til det organ som har fattet avgjørelsen. Dette vil oftest være Sysselmesteren. Sysselmesteren foretar så de undersøkelser klagen gir grunn til, jf. forvaltningsloven § 33, og kan oppheve eller endre sitt vedtak dersom han finner klagen begrunnet, jf. forvaltningsloven § 33 annet ledd. Dersom vedtaket opprettholdes forberedes saken for klageinstansen, og oversendes klageinstansen for behandling så snart som mulig, jf. forvaltningsloven § 33 fjerde ledd.

Til § 37 (ikrafttreden)

Forskriften trådte i kraft samtidig med svalbardmiljøloven, dvs. 1. juli 2002.

Ved ikrafttredelsen ble alle tidligere forskrifter om jakt, fangst og fiske på Svalbard opphevet.