Siden 1600-tallet har folk fra mange land drevet virksomhet på Svalbard; fangst, forskning, gruvedrift og turisme. Lenge foregikk denne virksomheten uten at området tilhørte noen stat. Svalbard var en slags internasjonal allmenning. Det innebar at det ikke fantes lover og regler, og det var ingen domstoler til å løse konflikter. Dette fungerte så lenge virksomheten bestod av fangst og forskning. Området var stort og konfliktene få.

Behov for regulering
På begynnelsen av 1900-tallet skapte først og fremst gruvedriften behov for regelendringer. Det ble viktig å ha enerett til land og mineralforekomster, og det ble behov for lovgivning og domstoler som kunne løse konflikter, for eksempel mellom gruveselskap og arbeidere.

Flere forsøk ble gjort for å finne en løsning, men det var først ved Versailles-forhandlingene etter første verdenskrig at det ble oppnådd enighet om Svalbardtraktaten. Den ble  underskrevet 9. februar 1920, men trådte først i kraft ved Lov om Svalbard den 14. august 1925. Det opprinnelige navnet på traktaten var "Traktaten mellom Norge, Amerikas Forente Stater, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederlandene, Storbritannia og Irland og de britiske oversjøiske besiddelser og Sverige angående Spitsbergen".

Grunnprinsippene

1. Svalbard en del av Norge
   Traktaten slår fast Norges fulle og uinnskrenkede høyhetsrett over Svalbard. Svalbard er en del av Kongeriket Norge, og det er Norge som vedtar og håndhever lovene som gjelder på øygruppen. Traktaten fastsetter likevel noen begrensninger for norsk suverenitetsutøvelse. Gjennom lovgivning og administrasjon må norske myndigheter passe på at disse vilkårene blir respektert.
2. Ikke-diskriminering
   Borgere og selskaper fra alle traktatland har lik rett til adgang og opphold på Svalbard. De skal kunne drive fiske, fangst og all slags maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på like vilkår. All virksomhet er underlagt lovgivningen som norske myndigheter vedtar, men ingen kan behandles forskjellig på bakgrunn av nasjonalitet.
3. Beskatning
   Artikkel 8 bestemmer at skattene, gebyrene og avgiftene som kreves bare skal komme Svalbard til gode. Norge skal ikke benytte sin myndighet til å sikre inntekter utover det som trengs til administrasjon av Svalbard. I praksis betyr det at inntektsskatten på Svalbard er lavere enn på fastlandet. Svalbard har ikke merverdiavgift eller andre avgifter som har til formål å skaffe staten inntekter. Inntektene og utgiftene til administrasjon av Svalbard føres i et eget budsjett, Svalbardbudsjettet.
4. Militære begrensninger
   Etter artikkel 9 er Norge forpliktet til å sørge for at det ikke blir opprettet festninger og flåtebaser. Svalbard må ikke benyttes i krigsøyemed. Norsk militært nærvær på Svalbard blir holdt på et meget lavt nivå - i hovedsak ved kystvaktens oppsyn. Utenlandsk militær virksomhet er uønsket.
5. Miljøvern
   Traktaten pålegger Norge også et ansvar for å ta vare på Svalbards naturmiljø.

Traktatpartene
Til sammen 40 land er registrert som parter til Svalbardtraktaten: Afghanistan, Albania, Argentina, Australia, Belgia, Bulgaria, Canada, Chile, Danmark, Den dominikanske republikk, Egypt, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, India, Island, Italia, Japan, Kina, Monaco, Nederland, New Zealand, Norge, Polen, Portugal, Romania, Russland, Saudi- Arabia, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Sør-Afrika, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, USA, Venezuela og Østerrike.