Longyearbyen
Longyearbyen ligger på 78ºN og er et
moderne familiesamfunn. Her finnes både skole, barnehager,
universitetssenter, lokalavis, butikker, restauranter, sykehus og kirke.
Kulturlivet er aktivt og variert. Bosetningen ble grunnlagt av
amerikaneren John Munroe Longyear i 1906, og i dag er det ca 2.075
innbyggere i Longyearbyen (mars 2007). De aller fleste er nordmenn, men
nesten 40 nasjonaliteter er representert. Tidligere var Longyearbyen en
gruvebosetning, men fra begynnelsen av 90-tallet har samfunnet endret
seg. Mens det før var flere gruver i drift rundt Longyearbyen, er det
bare Gruve 7 som er i drift i dag. Der produseres det om lag 60.000 tonn
kull, og ca halvparten av dette går til Longyearbyens kullkaftverk. I dag
er turisme og forskning/utdanning viktige næringsveier i tillegg til
gruvedriften. Svalbard lufthavn har flyforbindelse til fastlandet hele
året.
Longyearbyen er ingen kommune slik vi er kjent med fra fastlandet. I 2002
ble det imidlertid innført lokalstyre i Longyearbyen etter en egen
modell. Det folkevalgte organet Longyearbyen
lokalstyre fikk overført myndighet til å ta seg av blant
annet infrastrukturen, samfunns- og arealplanlegging og barnehagene.
Lokalstyrets myndighet gjelder innenfor Longyearbyen arealplanområde.
Longyearbyen lokalstyre eier selskapet Bydrift Longyearbyen som drifter
teknisk infrastruktur i Longyearbyen. Noen av de viktigste områdene er
renovasjon, vei, vann og avløp.
Barentsburg
Gruvesamfunnet Barentsburg ligger ca 40
kilometer i luftlinje sørvest for Longyearbyen og er den nest største
bosetningen på Svalbard. Det russiske, statseide gruveselskapet Trust
Arktikugol eier og driver kullgruven og samfunnet, og den årlige
kullproduksjopnen ligger på ca 160.000 tonn. Selve kullgruven ligger midt
i Barentsburg, nærmere 500 meter nede i bakken. Bosetningen hadde på det
meste ca 1.500 innbyggere, men fra 1990-tallet har innbyggertallet
sunket. I dag bor det i underkant av 500 personer i Barentsburg (mars
2007) - også en del barn. Noe over halvparten av befolkningen kommer fra
Ukraina, mens resten i hovedsak er fra Russland.
Barentsburg har eget kullkraftverk, sykehus, hotell, skole, barnehage og
kultur- og idrettsbygg. Samfunnet får forsyninger med båt fra Murmansk
noen ganger i året. Russlands konsulat på Svalbard ligger i Barentsburg,
og Det Russiske Vitenskapsakademi har et forskningssenter der. Trust
Arktikugol kjøpte gruveanlegget i Barentsburg av det nederlandske
selskapet Nederlandsche Spitsbergen Companie 1932.
Pyramiden (nedlagt)
Pyramiden var den andre
russiske gruvebyen på Svalbard og ligger i Billefjorden. Her bodde det på
det meste 1.000 personer. I fjellet Pyramiden er det store
kullforekomster, men utvinningen var vanskelig pga. store forkastninger i
berget. Driften i Pyramiden ble avviklet i 1998. Stedet står i dag
folketomt.
Ny-Ålesund
Ny-Ålesund er verdens nordligste
permanente bosetning og ligger i Kongsfjorden på nordvestkysten av
Spitsbergen. Ny-Ålesund er hovedsenter for norsk og utenlandsk
naturvitenskapelig forskning på Svalbard. I tillegg til Norge, har en
rekke nasjoner etablert permanente forskningsstasjoner på stedet, blant
annet Tyskland, England, Italia, Japan og Kina. Enda flere nasjoner er
involvert i ulike forskningsprosjekt.
Statsaksjeselskapet Kings Bay A/S eier
grunn og anlegg i Ny-Ålesund og driver infrastrukturen. Det bor om lag 25
personer permanent i bosetningen, men i sommersesongen øker befolkningen
til det mangedobbelte.
Sveagruva
Sveagruva ligger ca 60 kilometer sørøst
for Longyearbyen, innerst i Van Mijenfjorden. Det er svært få som bor
fast i Svea, men om lag 240 personer ukependler dit på jobb fra
Longyearbyen. Svea Nord, som er Store
Norske Spitsbergen Grubekompani sin hovedgruve, ligger
fem kilometer fra bosetningen med inngang fra Høganesbreen. I 2004 ble
det produsert i underkant av tre millioner tonn kull i Svea Nord.
Hornsund
I Hornsund, sør på Spitsbergen, ligger en
polsk forskningsstasjon. Der drives det blant annet forskning innen
seismologi, meteorologi, biologi og glasiologi. Stasjonen er bemannet av
10-12 personer.
Hopen
Øya Hopen ligger ca 300 kilometer sørøst for
Longyearbyen, ute i Barentshavet. Der driver Vervarslinga for Nord-Norge
en meteorologisk stasjon som er bemannet av fire personer.
Bjørnøya
På Bjørnøya, om lag midtveis mellom
Spitsbergen og fastlandet, driver Vervarslinga for Nord-Norge en
meteorologisk stasjon. Stasjonen har en bemanning på om lag 10 personer.
Fangststasjonene
I dag bor det fangsfolk på fire
stasjoner på Svalbard. Disse er Akseløya i van Mijenfjorden, Kapp Wijk i
Isfjorden, Austfjordneset i Wijdefjorden og Mushamna i Woodfjorden. De to
første stasjonene eies privat, mens Sysselmannen låner ut de to siste på
årsbasis.
Kommunikasjon
Det er ingen veiforbindelse mellom
bosetningene på Svalbard. Sveagruva og Ny-Ålesund har kortbaneflyplass,
og derfra går det fly til og fra Longyearbyen flere ganger i uken. I
Barentsburg har det russiske gruveselskapet en egen helikopterbase på
Heerodden, der det for tiden er ett operativt helikopter. Mellom
bosetningene på Spitsbergen er det mulig å ferdes med båt om sommeren og
med snøscooter om vinteren.